tirsdag 14. februar 2012

Menighetstenkning

Etter hva jeg kan forstå drives de fleste menigheter etter følgende tenkning:
Menigheten har en bygning som heter kirke, og den bygningen er sentrum for menighetslivet. Mange tenker på den som et tempel - et sted der Gud og mennesker møtes. Men det er også et sted menigheten samles til fellesskap i troen og for "åndelig påfyll". Med "åndelig påfyll" menes oftest programmer/møter med "åndelig innhold" (dette er for mange den "åndelige maten" de spiser for den kommende uken - muligens den eneste.). Disse programmene ledes ofte av betalte arbeidere (pastorer, prester e.l.) eller lekfolk spesielt valgt av menigheten til slike oppgaver. Fordi disse møtene preges av noen få aktører, kan de ofte minne om en slags forestilling. Endemålet med menigheten er at mennesker skal finne og bli bevart i frelsen - til slutt arve evig liv. Og siden Jesus bad oss om å gå ut å fortelle dette evangeliet til allverden, inviterer menigheten mennesker til kirken for å høre det. Men det er ikke mange som kommer til kirkene, men menighetene tenker at de forvalter jo kunnskapen om det evige livet, så de fortsetter å komme sammen som menighet i sine kirkebygg. På sin egen måte. Med sin egen kultur. Med sin egen virkelighetsoppfatning. Mens de utenfor kirken fjernes bare mer og mer i tanke og liv fra de innenfor kirkens vegger.

Jeg tenker en slik menighetstankegang er dødfødt. Den fører ikke til at menigheten vokser - det vet vi av erfaring. Eller at de som kommer i kirken blir åndelig sunne mennesker - folk som bare spiser blir vel ikke i form selv om de bare spiser grønnsaker... Hva ville skje hvis vi ikke begrenset menighetens liv til et bygg som svært mange "utenfor folden" føler det fremmed å gå inn i? Hva ville skje hvis det menighetsfelleskapet gjorde sammen for resten av verden, ble det samlende elementet og ikke en bygning? Hva hvis kristne skapte møteplasser med de "ufrelste" der de samles, heller enn å tenke at de skal komme til oss på våre premisser, vår hjemmebane? Hva om menigheten så mer på seg selv som et arbeidslag enn en interesse forening?