I mange år har vi adventister lagt oss på en isolasjonslinje. Selv om det heldigvis har myknet opp de siste årene, mener jeg at denne strategien har vært fatal for oss med tanke på å nå andre med det vi oppfatter som vårt budskap. Det kan se ut som vi har spilt oss selv ut på sidelinjen. Heri ligger et av hovedproblemene for norsk adventisme i dag. Vårt kirkesamfunn ble til i en kultur hvor Bibelen var kjent og ble oppfattet som en autoritet av folk flest. Nærmest et enhets samfunn var det, hva verdenssyn angikk. Vi tok utgangspunkt i Bibelen som felles sannhets kilde, og snakket mer eller mindre til andre kristne og kalte dem ut av frafallet i kirkesamfunnene.
Men hva sier vi til mennesker i en kultur der Bibelen er blitt en anakronisme, i beste fall en kulturarv, men i hvert fall ikke en bok vettuge mennesker lever livet sitt etter?! Hva gjør vi når Bibelen ikke lenger er en felles autoritetskilde? Før sendte vi misjonærer til andre land fordi det var der hedningene var. I dag er vi midt i hedningland selv.
Nå er tiden til å stoppe opp og tenke og be sammen, søke Gud om visdom (1 Krøn 12,32) – akkurat som de gamle misjonærene når de skulle inn i et nytt område med evangeliet. Vi står foran, eller midt i, et paradigme skifte for hva det vil si å være adventist, og forkynne adventbudskapet. Vår tid fordrer helt andre tilnærminger, helt andre vinklinger. Vi beveger oss inn i et område hvor vi ikke lenger har kart over landskapet. Vi må som Paulus i Aten (Apg 17) leite etter nye broer som binder oss som budbærere med budskapsmottakerne. Det er vårt ansvar å gjøre det såkalte "adventbudskapet" meningsfullt og relevant.
”Tradisjonelt framholdt adventbudskap frykter jeg i mange tilfeller oppleves like irrelevant for vanlige ”Kari’er” og ”Ola’er” som det ville være for oss hvis en Shia-muslim ville overbevise oss om at Sunni-muslimene tok feil mht hvem som er sanne ledere i Islam.”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar