For mye frelse og for lite fortapelse?

Noen kristne synes å bli bekymret når jeg snakker om frelsen av menneskene og gjenskapelsen av jorden uten å si så mye om at fortapelsen og jorden som går under. Men jeg tenker det blir helt riktig å snakke mest om det første. Hvis du bodde i en rønne av et hus, og du fikk løfte om et nytt hus på samme tomten, ville det ikke da være mer logisk å fokusere på at det faktisk skulle bygges et nytt hus, heller enn at et gammelt skulle rives? Jeg tror at Gud tar et oppgjør med det onde på dommedag - en kjærlig, rettferdig og moralsk Gud er nødt til det. Men det er først når alt annet er prøvd. De som insisterer på å henge ved det onde, selv når det onde viser seg fra sin verste side (noe som jeg tror det onde vil gjøre mot slutten av den nåværende verden), har Gud ikke noe annet valg enn å stille dem ansvarlig for deres valg og frata dem livets gave. Gud kan ikke tillate for evig at hans skapninger bruker livets gave i det ondes tjeneste.