Adventister i Norges land - kom fram!

I mange år har vi adventister lagt oss på en isolasjonslinje. Selv om det heldigvis har myknet opp de siste årene, mener jeg at denne strategien har vært fatal for oss med tanke på å nå andre med det vi oppfatter som vårt budskap. Det kan se ut som vi har spilt oss selv ut på sidelinjen. Heri ligger et av hovedproblemene for norsk adventisme i dag. Vårt kirkesamfunn ble til i en kultur hvor Bibelen var kjent og ble oppfattet som en autoritet av folk flest. Nærmest et enhets samfunn var det, hva verdenssyn angikk. Vi tok utgangspunkt i Bibelen som felles sannhets kilde, og snakket mer eller mindre til andre kristne og kalte dem ut av frafallet i kirkesamfunnene.

Men hva sier vi til mennesker i en kultur der Bibelen er blitt en anakronisme, i beste fall en kulturarv, men i hvert fall ikke en bok vettuge mennesker lever livet sitt etter?! Hva gjør vi når Bibelen ikke lenger er en felles autoritetskilde? Før sendte vi misjonærer til andre land fordi det var der hedningene var. I dag er vi midt i hedningland selv.

Nå er tiden til å stoppe opp og tenke og be sammen, søke Gud om visdom (1 Krøn 12,32) – akkurat som de gamle misjonærene når de skulle inn i et nytt område med evangeliet. Vi står foran, eller midt i, et paradigme skifte for hva det vil si å være adventist, og forkynne adventbudskapet. Vår tid fordrer helt andre tilnærminger, helt andre vinklinger. Vi beveger oss inn i et område hvor vi ikke lenger har kart over landskapet. Vi må som Paulus i Aten (Apg 17) leite etter nye broer som binder oss som budbærere med budskapsmottakerne. Det er vårt ansvar å gjøre det såkalte "adventbudskapet" meningsfullt og relevant.

”Tradisjonelt framholdt adventbudskap frykter jeg i mange tilfeller oppleves like irrelevant for vanlige ”Kari’er” og ”Ola’er” som det ville være for oss hvis en Shia-muslim ville overbevise oss om at Sunni-muslimene tok feil mht hvem som er sanne ledere i Islam.”

Hva vil du egentlig til himmelen etter?

Hva vil man til himmelen etter hvis man ikke har sansen for, viser interesse for eller drømmer om Guds visjon for verden og livet her og nå? Går det an å tenke seg at Gud vil fylle himmelen med mennesker som bare vil leve evig, men på sin egen måte? Jesus lærte oss å be: la din vilje skje på jorden som i himmelen. Jeg ber om at mitt liv og mitt hjerte kan være et redskap for den bønnen i mitt lille hjørne av verden.

Adventistpioner om kristne i møte med ikke-kristne

En av våre pionerer, Ellen G. White, skrev disse viktige ordene om Jesu eksempel for oss når vi omgås mennesker som ikke deler vår tro: ”Han fant vei til menneskenes hjerter ved å gå omkring blant dem som en som ønsket det beste for dem. Han oppsøkte dem på åpen gate, i private hjem, om bord i båtene, i synagogen, på stranden og ved bryllupsfesten. Han traff dem i deres daglige arbeidssituasjon og viste interesse for deres hverdagslige gjøremål…. Han holdt ikke prekener slik man gjør i dag. Hvor som helst mennesker var innstilt på å ta imot det guddommelige budskap, la han frem for dem veien til frelse…. Vi bør ikke holde oss borte fra selskapelig omgang, og vi bør ikke isolere oss fra andre. For å kunne nå alle grupper i samfunnet, må vi møte dem der de er… Folk må få se at vår gudstro ikke gjør oss usympatiske og fordringsfulle.” (Ellen G. White, Slektenes Håp, s. 104)

Slutt å klage, vær selv det du etterlyser

Jeg møter fra tid til annen mennesker som beklager seg over det ene og det andre om adventistsamfunnet, det kirkesamfunnet jeg er en av lederne i. Det er vel ikke helt fritt for at jeg har klaget litt selv også. Men her en dag slo denne tanken meg: Det er bedre å bestemme seg for selv å være det adventistsamfunnet man drømmer om, enn å fordømme det adventistsamfunnet man ikke liker. For adventistsamfunnet er meg det. Og hvis jeg ikke liker noe, så begynner jeg med å forandre på det, med å forandre meg selv først. Det skulle vel egentlig kunne gjelde alle samfunn. Og alle klagere.

Barn som aldri lærer å spise selv

Jeg hørte en gang en person si følgende, antakelig som et lite stikk til en menighetstankegang man er avhengig av en betalt pastor for at sentrale elementer i menighetslivet kan opprettholdes: ”En pastor er en forelder hvis barn aldri lærer å spise selv”. Jeg er småbarnpappa og gleder meg til et uavbrutt måltid der alle spiser og ordner seg selv. Det er naturlig og riktig at vi lærer barna å spise selv. Ikke bare mater dem. Men det er nettopp det jeg frykter vi pastorer mange ganger gjør. Det er urovekkende. Særlig hvis vi tar mål av oss å være bibelske. Skal vi lese Efeserne 4,11-12 i kor dere?

"Gi det videre" - prosjektet som ble familie og venner bedrift

I hele det nye testamentet er menigheten framstilt som et redskap, aldri bare et mål i seg selv (Ef 3,10). Menigheten er et eneste stort "gi det videre" prosjekt. Menigheten er ikke bare et objekt for frelse. Den er et instrument for frelse. Hvordan gjenspeiler det seg i en vanlig kristen menighet i vesten? Hvor mye av menighetslivet er preget av dette? Hvor mye handler egentlig om oss selv og vår egen frelse? Herre tilgi og forny oss, sier jeg mange ganger når jeg tenker slike spørsmål....