tirsdag 13. oktober 2009

Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd....

Å utbre Guds rike handler om kontaktflate og innflytelse. I øyeblikket foregår det meste av dette med base i kirkebyggene. Men hvor stor kontaktflate av ikke-medlemmer har vi egentlig der? Hvor mange timer i uka er vi der? De fleste yrkesaktive mennesker tilbringer 40 timer på arbeidsplassen, og omgås mange mennesker som ikke er etterfølgere av Jesus. Men hvor mye skjer der av evangelisering? På tide å flytte tyngdepunktet til der vi faktisk er til daglig?

Guds rike - ikke for profesjonelle....

”Hvis jeg bad deg om å ramse opp de kristne ”helter” som du kan tenke på i nær historie, hvem ville du nevne? Jeg er sikker på at de fleste ville være folk som levde av å forkynne evangeliet. Det er ofte dem vi tenker på som noen som ”gjør store ting for Gud”. Slik er det ikke i Bibelen: Abraham var kvegbonde og forretningsmann, Josef var administrator og forretningsmann, Josva og Kaleb var generaler, David var gjeter, general og konge, Daniel var topp-politikker. Gud brukte omtrent alltid folk i ”vanlig” arbeidsliv. Det var dem han gjorde store ting igjennom. Og derfor plager det meg at vi har kommet til å tenke at det stort sett er de betalte arbeiderne som kan gjøre noe stort i Guds rike – de utgjør f.eks. bare en prosent av adventistene i Norge. Nei, jeg tror at Gud har andre planer, og at vi må helomvende oss fra en lammende tankegang…

tirsdag 6. oktober 2009

Ganske enkelt kristen



Jeg har over noen år nå øst av kunnskapskilden til N. T. Wright (Nicolas Thomas, bare så du skjønner at det er en grunn til at han ikke bruker fullt navn...) Han er en av verdens fremste teologer innen Jesus forskning - men han tror likevel på at Jesus var den Messias som var lovet i det gamle testamentet. I boka Simply Christian forsøker Wright å framstille hva kristendommen går ut på, både for den kristne og den kristendomsukjente. Hans tilnærming er ny og frisk, og relevant. For han tar utgangspunkt i det han kaller for fire "stemmer" som hviskes eller ropes i livene til alle: tørsten etter rettferdighet, vår lengt etter forhold som varer og fungerer, vår beundring av skjønnhet, og menneskets påtakende tilbøyelighet til å søke det guddommelige. Gud har tenkt å sette i stand det som gikk galt med den verden han en gang skapte. Han har begynt prosjektet om å mette dem som lengter etter rettferdighet, forhold, skjønnhet og åndelighet. Men det spennende med Wrights kristendomsforståelse er de kristne har en vital del i denne historien. Følgende sitat oppsummerer egentlig hele boken:

"Vi er skapt til åndelighet, men vader i selvbeskuelse. Vi er skapt til glede, men slår oss til ro med nytelser. Vi er skapt til rettferdighet, men roper etter hevn. Vi er skapt til forhold, men vi insisterer på vår egen veg. Vi er skapt til skjønnhet, men er fornøyd med sentimentaliteter. Men den nye skapelsen har begynt. Solen har begynt å stå opp. Kristne kalles til å etterlate i Jesu Kristi grav, alt det som hører til det brutte og ufullstendige ved den nåværende verden. Det er på tide, i kraft av Ånden, å ta opp vår sanne rolle, vår fulle menneskelige rolle, som redskaper, budbringere og forvaltere av den nye dagen som gryr. Det, ganske enkelt, er hva det betyr å være en kristen: å følge Jesus Kristus inn i den nye verden, Guds nye verden, som han har åpnet på vidt gap for oss."
N.T. Wright, Simply Christian, s. 194
Jeg fikk mye av å lese denne boken - og setter særlig pris på en kristendomstilnærming som "make sense" for vanlige folk uten kristen bakgrunn.

mandag 5. oktober 2009

Hva går Jesu religion egentlig ut på?


Er det en måte å sikre seg et liv utover døden? Er det en tro? Et sett med dogmer? En måte å dyrke det guddommelige på? Handler det i bunn og grunn om reglene for å unngå helvete? Jeg blir mer og mer overbevist om at det er et LIV, først og fremst. En måte å leve på. Som begynner her og nå. Og som vokser inn i Guds framtid, som er denne verdens gjenopprettelse (Apg 3,20.21; Åp 21,1-5; Rom 8,18-23).

De tilhører "Veien" ble det sagt om de første kristne (Apg 9,2; 19,9.23; 22,4.14; 24,14.22). Det var det de ble oppfattet som - noen som gikk på en vei. En livsvei. Som hadde en måte å leve på som strakk seg mot Jesu. Og når jeg leser Jesu lære i evangeliene i det nye testamentet, så tenker jeg at det er en måte å leve på hvor man er i harmoni med seg selv, sin neste, og sin Skaper. Det handler ikke om "regler" for å komme til himmelen. Jesus snakker mest om livet her og nå, hvordan man kan leve det til det fulle (Joh 10,10). For å bruke et uttrykk inn i tiden: bærekraftig livsstil. Mon tro om ikke det er den Veien vi må gå, vi som føler kallet til å leve og bære ut "evangeliet om riket" i dag? Det gir liten troverdighet til kristendommen å bare være opptatt av å få oss selv og våre innom himmelporten.
Gud planlegger å skape på ny den verden vi mennesker ødela i vårt opprør mot ham - en verden jeg tror egentlig alle lengter etter om de kaller seg det ene eller det andre. En verden med rettferdighet, sant brorskap, fred og harmoni. Han har betalt for konsekvensene av vårt opprør, med sitt eget liv. Nå inviterer han alle mennesker til å la sine liv bli "frelst" fra den destruktive måten vi mennesker lever livene våre på (vi burde etterhvert nå se at det er tilfellet - tørr jeg så vidt nevne klimakrise, matkrise, finanskrise....) Til selv å bli "vårtegn" på vår verdens vinter går mot en vår. Guds vår.
Gud er universets mest fascinerende person. Han er Kjærlighet, sier Johannes, en av Jesu nærmeste disipler (1 Joh 4,7.8). Han har ikke gitt oss noen vilkårlige og livsfjerne regler som vi må holde for å blidgjøre ham, eller for å unngå å havne i helvete (til tross for at vi kristne mange ganger har gitt det inntrykket, mer enn en gang gjennom historien). Han som kalte seg selv "veien, sannhet og livet" (Joh 14,6) har i sannhet vist oss mennesker VEIEN ut av det uføre vi har kjørt vår verden inn i. Så hvis disiplene følger etter sin Mester, vil de søke å være en del av løsningen heller enn en del av problemet for verden. Mens vi venter på "...tiden kommer da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om fra eldgamle dager ved sine hellige profeters munn." Apg 3,20.21

Tilbake

Noen av dere som følger denne bloggen er kanskje skuffet over at det ikke lagt noe til her siden juni. Grunn: jeg hadde bare glemt påloggingsinformasjonen for å legge til nye innlegg... But now I am back!!! Promise.

onsdag 17. juni 2009

De bad for meg...

Kom nettopp fra "bønnemøte" sammen med noen andre kristne ledere i Bergen. En slags "indre kjerne" av mennesker som har forpliktet seg å løfte byen vår opp i bønn. Jeg var ny. Invitert av pastoren i Kristkirken, en av byens største menigheter. De bad for meg. De bad for adventkirken. Utrolig meningsfull og god opplevelse.

tirsdag 16. juni 2009

Hvem har sagt at salmer skal være kjedelige?


De av dere som kjenner meg litt, vet at jeg nå i snart 15 år har vært fascinert og øst av den irske kristne musikkarven. Min bekjentskap med Keith og Kristyn (nei, det er faktisk ikke en skrivefeil....) føyer seg derfor inn i en lang rekke andre musikkere og sangere jeg har kommet over i denne tradisjonen. Getty'enes hovedtanke er å være et alternativ til "overfladisk" lovsang. De tar mål av seg å lage sanger som er gode å synge, har godt innhold, egner seg til allsang og som har en irsk vri over seg. Resultatene er svært gode. Jobber for tiden med flere oversettelser til norsk, og det ser ut som om jeg får dem godkjent som de offisielle norske oversettelsene. Akkurat nå har Getty'ene kommet ut med en ny CD (avbildet). Vel verdt å kjøpe. Og framfor alt, gå inn på nettsiden deres og bli litt kjent med dem du også: http://www.gettymusic.com/

Beste bok på norsk om den postmoderne utfordringen


Omlag hvert 500 år gjennomgår kristendommen en større omveltning. Siste store omveltning var refomasjonen, som snudde flere hundre års enhetskristendom i vesteuropa på hodet. I dag står kristendommen foran en ny og omveltende forandringsprosess. Dette påstår i hvert fall Phylis Tickle i sin bok The Great Emergence (kommer kanskje til å skrive om den også). Mange av oss her på berget synes også å merke at noe er i gjære. Noe er i ferd med å skje i landet vårt. Og med kristendommen her. Kristensdommen har dominert som religion i Norge i rundt tusen år. Nå om dagen kan det se ut som om vi er i ferd med å "avkristne" fedrelandet. Menighet etter menighet blir i praksis museer over en svunnen tid - i hvert fall for folk flest. Hva skjer? Hvorfor skjer det? Hva gjør vi med det? Truls Åkerlund har skrevet en strålende bok for kristne som ser at noe skjer. Som vil forstå. Og som har en gnagende uro over at vi ikke bare kan fortsette som før. Den er vittig, lettlest, praktisk, men innsiktsfull. Mer enn en gang måtte jeg le gjenkjennende med meg selv. Han tar mange ting SÅ på kornet. Han har satt ord på noe, i bokform, som er akutt nødvendig for den kristne menigheten framover. Gud i kirkeassyl har han kalt boka. Og det er hovedtanken hans. Vi kristne har kanskje satt Gud i assyl i vår egen kultur (spennende "tankebilde" og tittel), i vår tenkning rundt hva menighet er for noe, i våre oppfatning av Gud og hans veier. Folk som vil møte Gud, må møte han på våre premisser. Men, som Truls antyder i tittelen, og i boka, kanskje er det på tide å slippe han ut. Ut av våre egne former, ut av våre begrensninger på hva han er og kan. Selv om han, til vår overraskelse allerede er der... Virkelig å anbefale!

Begynnelse

Jeg har lenge tenkt å lage en egen blogg. Ikke det at jeg har spesielt mye tid til overs for å blogge. Eller fordi jeg nødvendigvis kommer til å lage nettets mest spennende blogg. Men ganske enkelt fordi jeg liker å motta og dele tanker med andre mennesker som liker å glede seg, fundere og undre seg over livet - i hele sin bredde. Så håper jeg at noe av det som foregår i mitt univers kan være til inspirasjon og nytte for andre. Så følg med i tiden framover...