Adventister i medias søkelys

Det skrives om Adventister igjen. Karin Falck Belsheim har gitt ansikt til en adventist med en streng oppdragelse gjennom portrett intervjuet i Vårt Land 13.okt. Bjørn Olav Nordahl har nettopp kommet ut med boken "Nesten til stede", også en skildring av det å vokse opp som adventist på 70- og 80- tallet.

Jeg tror den "uthengningen" som skjer i disse dager er viktig for oss adventister. Nå er det avgjørende hvordan vi håndterer skrivingen, kritikken og situasjonen. Noen kjenner seg igjen i det som skrives. Andre ikke. Noen sier at det som skrives er om en svunnen tid. Andre mener det henger igjen flere elementer fra denne tiden i Adventistsamfunnet. Takk og lov for det. Det bare viser at adventistsamfunnet ikke er en homogen og statisk masse. Men dette burde uansett bli en selvransakelsens tid for oss alle som tilhører dette kirkesamfunnet. En sjelden anledning til å stille oss selv viktige og kanskje ubehagelige spørsmål. Hva slags kirkessamfunn vil vi egentlig være? Hva vil vi skal prege oss? Hva skal være viktig for oss? Hvordan skal vi se på folk som ikke deler vår tro? Har vi noe å "si unnskyld for" fra offisielt plan, til medlemmer? Til andre kristne? Noe vi bør offisielt ta et oppgjør med og ta avstand fra?

Uansett, oppriktig takk til Kari og Bjørn Olav som tvinger oss til å sette dette på agendaen. Dere er modige, og jeg er stolte av dere!

Sorry

Til de som leser min blogg er det bare igjen til å beklage: jeg har vært borte i fire måneder. Men i dag har jeg lagt inn ca ti innlegg som reflekterer hva jeg har skrevet og tenkt uten å publisere i denne perioden. Håper det kan være til inspirasjon og utfordring. Og kom gjerne med respons.

Jeg vil være...

Jeg hører mye på Maria Gustin Bergström om dagen. Hun er en fanstastisk sang forfatter og musiker. Hennes sang Ja vill va har spesielt gjort inntrykk på meg. Den har blitt min på en måte. Her er refrenget (oversatt til norsk, da min svenske rettskrivning er heller så som så):

Jeg vil være
Et menneske som elsker og som gir
Kall meg naiv
Men jeg vil gjøre denne verden til noe bedre
Der jeg står
Den dag jeg får

Uforståelig

Jeg har forsøkt å leve et liv som er uforståelig hvis den Gud vi kristne tilber ikke eksisterer

Snåsamannens visdom

Jeg tilhører kirkesamfunnet Adventistsamfunnet. Vi har siden siste halvdel av 1800-tallet følt det som en del av vårt ansvar å advare verden mot det å samtale med de avdøde. Derfor var det med ekstra stor interesse jeg leste hva Snåsamannen uttalte i VG for litt siden: "Det er umulig å snakke med de døde. Jeg har aldri prøvd og skal aldri gjøre det heller....Den som er død har ingen kontakt med livet på jorden... Jeg har møtt så mange som...spekulerer mye om livet på jorden og kan få ideer om at dødsriket er bedre enn selve livet. Derfor er det farlig å fantasere om at man kan kommunisere med de døde.... Mange føler vel at de ikke har fått snakke om alt de ønsket [med sine døde slektninger og venner, min anm.]. Prøv å gjøre det i livet i stedet. Skap en livsstil i harmoni med skapelsen, gi det beste til din neste, gled deg over livet. La det døde være dødt"
Sitert i VG, 14.sep 2010, side 6

Livet

...skal ikke begripes, det skal gripes

Trygt plantet i to kulturer

Det blir stadig klarere for meg at ”hedningeland” ikke lenger er noe vi reiser til. Det er et sted vi bor. Det bør få vidtrekkende konsekvenser for hvordan vi forkynner evangeliet. Misjonærene i gode gamle dager reiste ut til nye landområder og lette etter broer og kontaktpunkter mellom evangeliet og den kulturen de reiste inn i. Nå er det den fremmede kulturen som har reist til oss, og det er vår store og viktige oppgave som kristne i vårt land å finne broer og kontaktpunkter opp mot den norske kulturen i dag. Paulus hadde en strategi i Aten som kanskje burde leves ut i vår situasjon: I synagogen samtalte han med jødene og dem som dyrket Gud, og på torget med dem han hver dag traff der (Apg 17,17). Han var trygt plantet i to kulturer og klar for den jobben.

Bekymring for verden

Det råder en bekymring over verdens framtid i dag. Hvordan kan vi leve på denne jorden uten å ødelegge oss selv? Hvem kan hjelpe oss ut av nedover spiralen? Hva er veien ut? Jeg tror her er en av kontaktpunktene mellom evangeliet og vår kultur. Bibelen har historien om hvordan og hvorfor vi ødela oss selv. Den forteller oss veien tilbake til en ny og restaurert jord. Den har utdannelsen folk som har tenkt å leve sammen der. Det bærekraftige livet.

En grandiøs fortelling kuttet opp i småbiter

Bibelens grunnfortelling omtrent går som følger: Gud skaper en harmonisk verden. Menneskene velger sin egen vei uavhengig av Gud, en vei som har ført til den ødeleggelsen og bruttheten som preger verden på alle plan i dag. Gud gjenintroduserer den opprinnelige måten å leve på og inviterer alle som drømmer om en sånn verden til å bli med inn i den gjenopprettede verden (Sml. Matt 7,24-26; Apg 3,21; 2 Pet 3,13). Det er et problem at vi kristne mange ganger har kuttet denne grandiøse historien opp i småbiter. Og gjort det kristne budskapet om til: Gi blaffen i verden; den går ad dundas uansett. Her er måten du kan unnslippe denne verden på og skaffe deg og dine et evig liv.

I have a dream

Jeg drømmer om at menigheten, gjengen av Jesus etterfølgere, igjen skal bli en reell kraft i verden. At den blir en motkultur, en motkraft, mot syndens destruktive kraft i verden. For å demonstrere godheten og visdommen i Guds veier. Hvis Norge består av 5 % reelt kristne, vil de utgjøre 250.000 mennesker. Hva ville skje i landet vårt visst 250.000 disipler gikk ut av sine kirken og virkelig levde Jesus livet? Hva kunne de ikke få til sammen og i den Hellig Ånds kraft?

Fortropper til kjærlighetens invasjon

Gud ser etter stadig flere som deler hans drøm for jorden. Som vil være redskaper for denne drømmen her og nå. Som vil utgjøre hans allierte, hans fortropp, når han til slutt inntar vår verden med kjærlighet.

Lommer i likskjorta

”Rike nordmenn har begynt å oppdage at det ikke er lommer i likskjorta”, skriver Helge Simones redaktør i Vårt Land på lederplass 28.sep i år. Han sikter til alle kjendisene som deler ut rikdommen sin for tiden. Fenomenet har jo til og med fått sin egen realityserie: ”millionær i forkledning”. Flere har kritisert dette og synes de rike framstår som urettmessige ”frelsere”. Jeg synes det er bra at rike mennesker står fram og forteller at å eie penger ikke gir den gleden som det er å gi penger. For det er sant det Jesus forsøkte å lære oss: ”Det er saligere å gi enn å få.” (Apg 20,35) og ”Bruk pengene, som det hefter så mye urett ved, til å vinne dere venner som kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt.” (Luk 16,9), ”Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler…”(Matt 6,9). Vi følger nemlig en mester som forstår seg på livet som det er.

Å være kristen...

...handler faktisk ikke om å redde sitt eget skinn ved tidens slutt.
Jeg tror det i bunn dreier seg om å leve i takt med Guds hjerteslag for hele den verden han skapte, den verden som så sørgelig gikk seg vill på alle vis…
Inkludert meg.