Livgiver og livsødelegger

I alle år har vi kristne snakket om synd som noe vi gjør mot Gud, og på et individuelt plan. Flere mener det er gode grunner til å begynne og snakke om "synd" som det som bryter ned og ødelegger menneskelivet (1 Kor 6,12; 10,23). Og som i høyeste grad har en kollektiv/system og samfunnsmessig dimensjon. Og at DET er grunnen til at Gud (som livgiver) bryr seg om det...

Bærekraftig vs. evig liv

Lurer på om vi kristne skulle snakke mer om bærekraftig liv, enn evig liv. Alle vil jo leve evig, men ikke alle former for liv bærer i lengden. Det sier vitenskapsmenn over hele linja. Og det sier Jesus (Matt 7,24-27). Han kaller oss til et bærekraftig liv, som tåler å leves evig. Og her ligger en link mellom Jesus og vår verden i dag, som jeg ser en gryende tendens til at kristne ledere ser. Det er oppmuntrende. Og, tror jeg, avgjørende for kristendommens framtid...

Hva skiller adventistene...

Som adventistpastor får jeg noen ganger spørsmål om "hva som skiller oss adventister fra andre kristne". Jeg håper virkelig ikke at noe SKILLER oss fra andre kristne eller medmennesker generelt. Men hvis jeg skulle si noe om hvorfor jeg er adventist og ikke tilhører et annet kirkesamfunn, rent læremessig, vil jeg trekke fram fem grunner:
1. Det helhetlige bibelsynet.

    Jeg har sansen for en bibeltilnærming der man tar på alvor hele bibelfortelling, og ikke i praksis 

    begynner i det nye testamentet. En bibeltilnærming der man leser Bibelen som om Gud er den 

    samme igår som i dag - selv om Gud i det gamle testamentet unektelig er mer komplisert og

    vanskelig å forstå.
2. Det helhetlige menneskesynet

    Da Gud skapte mennesket, skapte han det som et sammensatt vesen av ånd, sjel og kropp, med

    kroppen som den samlende og konstituerende faktoren - vi er i essens kropp. Det har tusener av

    konsekvenser for forståelsen hva det kristne livet er, hva frelse er, hva døden er etc., og jeg mener

    adventistene har tatt med mange av disse konsekvensene i sin lære.
3. Betoningen av Gud som Skaper og Gjenskaper gjennom videreføringen av sabbatens hellighet
4. Den gjennomgripende tanken om Gud som kjærlighet, bl.a. med å avvise tanken om at Gud skal 

    pine i evighet, de som ikke er enige med han. Denne tanke finnes f.eks. i adventistenes praksis med

    trosdåp (voksendåp) som et uttrykk for at Gud ønsker frivillig etterfølgelse, i læren om dommen

    som åpen for innsyn, tanken om at Gud vil ha venner ikke tjenere etc.
5. Alle vennene i menigheten som tror vi adventister ikke har kommet i mål mht vår forståelse, og

    som derfor stadig er på jakt etter bedre svar...

 

Når Hollywoods djevel skal framstille Gud

Kom over teksten på dialogen mellom djevelen og advokaten Kevin Lomax i filmen "The Devil's Advocate" her en dag. På tross av et vulgært språk, tror jeg manus forfatteren har fått fram mange ofte uutalte, men vanlige oppfatninger av hvem Gud er. Legg også merke, hvordan djevelen framstiller seg selv. Hva tenker folket der ute? Overbevisende argumenter?

******
Devil: Let me give you some inside information about God. God likes to watch. He’s a prankster [spiloppmaker]. Think about it. He gives man instincts. He gives you this extraordinary gift, and then what does He do? I swear, for his own amusement, his own private, cosmic gag reel ["tabbe klipp", deleted scenes], He sets the rules in opposition. It’s the goof [tabben] of all time. Look, but don’t touch. Touch but don’t taste. Taste, but don’t swallow. And while you’re jumping from one foot to the next, what is He doing? He’s laughing his sick, …. off! ….. He’s a sadist. He’s an absentee landlord [en landeier som styrer sin eiendom fra et annet sted]. Worship that? Never!

Kevin Lomax: “Better to reign in hell, than serve in heaven, is that it?”

Devil: Why not? I’m here on the ground with my nose in it since the whole thing began! I’ve nurtured every sensation man has been inspired to have! I cared about what he wanted and I never judged him! Why? Because I never rejected him, in spite of all his imperfections! I’m a fan of man! I’m a humanist. Maybe the last humanist. Who in their right mind, Kevin, could possibly deny, the 20th century was entirely mine? All of it Kevin! All of it. Mine. I’m peaking [jeg har min topp], Kevin. It’s my time now. It’s our time.

Hellig liv

En tolkning av kristendommen, der "et hellig liv" handler om alle andre ting enn positivt å berøre verden forøvrig, forekommer meg både usunn og på villspor...

Menighetstenkning

Etter hva jeg kan forstå drives de fleste menigheter etter følgende tenkning:
Menigheten har en bygning som heter kirke, og den bygningen er sentrum for menighetslivet. Mange tenker på den som et tempel - et sted der Gud og mennesker møtes. Men det er også et sted menigheten samles til fellesskap i troen og for "åndelig påfyll". Med "åndelig påfyll" menes oftest programmer/møter med "åndelig innhold" (dette er for mange den "åndelige maten" de spiser for den kommende uken - muligens den eneste.). Disse programmene ledes ofte av betalte arbeidere (pastorer, prester e.l.) eller lekfolk spesielt valgt av menigheten til slike oppgaver. Fordi disse møtene preges av noen få aktører, kan de ofte minne om en slags forestilling. Endemålet med menigheten er at mennesker skal finne og bli bevart i frelsen - til slutt arve evig liv. Og siden Jesus bad oss om å gå ut å fortelle dette evangeliet til allverden, inviterer menigheten mennesker til kirken for å høre det. Men det er ikke mange som kommer til kirkene, men menighetene tenker at de forvalter jo kunnskapen om det evige livet, så de fortsetter å komme sammen som menighet i sine kirkebygg. På sin egen måte. Med sin egen kultur. Med sin egen virkelighetsoppfatning. Mens de utenfor kirken fjernes bare mer og mer i tanke og liv fra de innenfor kirkens vegger.

Jeg tenker en slik menighetstankegang er dødfødt. Den fører ikke til at menigheten vokser - det vet vi av erfaring. Eller at de som kommer i kirken blir åndelig sunne mennesker - folk som bare spiser blir vel ikke i form selv om de bare spiser grønnsaker... Hva ville skje hvis vi ikke begrenset menighetens liv til et bygg som svært mange "utenfor folden" føler det fremmed å gå inn i? Hva ville skje hvis det menighetsfelleskapet gjorde sammen for resten av verden, ble det samlende elementet og ikke en bygning? Hva hvis kristne skapte møteplasser med de "ufrelste" der de samles, heller enn å tenke at de skal komme til oss på våre premisser, vår hjemmebane? Hva om menigheten så mer på seg selv som et arbeidslag enn en interesse forening?

Å leve i takt med Guds hjerteslag for verden

Jeg har kommet til at å være kristen faktisk ikke handler om å redde sitt eget skinn ved tidens slutt. Jeg tror det i bunn dreier seg om å leve i takt med Guds hjerteslag for hele den verden han skapte, den verden som så sørgelig gikk seg vill på alle vis… Inkludert meg.