Nytt syn på tapstall

Tilfeldighetene vil ha det til at jeg innenfor et par ukers mellomrom har sett filmen både om Gandhi og Mandela. I den forbindelse har jeg fundert på hvordan de, i møte med all volden og urettferdigheten, makter å unngå å ty til mer hevn og vold. Kan det være de har sett på "tapstallene" fra en ny vinkel, at "urett" + "hevn" gir større totalt tap av mennesker, enn bare "urett"? At et menneske tapt på den ene siden, er et menneske tapt for menneskeheten? At å gjøre sine fiender til venner, er også en måte å beseire dem? Og gir større seiersgevinster både for en selv og "den andre siden". De har vist meg på nytt at hevn mange ganger hindrer oss det vi egentlig er ute etter. Og at den som har styrke til å se utover seg selv og sine egne rettigheter, utover de kortvarige gevinstene, kan oppnå langt mer.

Påskecredo - 3

Jeg tror på påskemorgen! Da døden skrek i vantro over å ha mistet sin første fange, og livets fiende stod igjen avkledd og rådvill med åpen munn. Jeg tror på påskemorgen! Verden våknet mysende av det første morgenlyset, etter en lang natt. Det knaket drønnende i is, det brast i lenge kneblede knupper og lenker falt tungt i bakken. Fuglene sang så intenst denne morgenen, at hele skaperverket bare visste at sommeren vil komme. Jeg tror på påskemorgen! Nå har håpet fått en kropp.

Påskecredo - 2

Jeg tror på Påskeaften, da Skaperen og Frelseren hvilte i jordens favn etter fullførelsen, som han gjorde det den gangen i begynnelsen.

Påskecredo - 1

Jeg tror på Langfredag, dagen da Skaperen med tårer og smerte gikk inn i og forandret selve ondskapens DNA, og unnfanget den verden der døden ikke finnes mer (Åp 21,1-5). Han avkledde ondskapen og fradømte den sin eksistensberettigelse (Kol 2,15), og viste oss for alltid siden at det eneste som fører fram i lengden er å "overvinne det onde med det gode" (Rom 12,21)....