Sunn kristentro

Sunn kristentro er den som får fram det beste i et menneske, på en slik måte at det beriker og positivt berører andre mennesker og omgivelsene rundt. Denne typen kristentro vil helt naturlig føre til et liv som er en del av løsningen for verden, heller enn en del av problemet. Derfor er jeg skeptisk til kristentro som skaper varig skyldfølelse, dårlig selvtillit, frykt, ufrihet og hat. Og det har jeg dessverre sett en del av.

Ensomhetens forløsning

Rabbi Lord Jonathan Sacks om religion som fenomen i påskens BBC dokumentar om Bibelen vist i påsken 2013:  "Forestillingen om Gud som leter etter mennesket, er...det drivende dramaet i Bibelen. ...Religion er forløsningen fra ensomhet."
Vakkert sagt om religion. Og jeg er enig. Religion handler på sitt beste om nettopp den tanken: at vi er ikke alene i universet.

Det rette og det gode

Jeg jobber mye med mennesker som pastor. Særlig med religiøse mennesker. Mange ganger møter jeg på mennesker som er veldig opptatt av å tro det rette. Og som ser det som sitt livsprosjekt at folk må tro og mene som dem. Men mange ganger er de samme menneskene ikke så opptatt av det gode. I all sin rettroenhet kan de være direkte ubehagelige å være sammen med. Rettroenheten har ikke gjort dem til bedre mennesker. De bare tror rett. Og hva hjelper det da? Andre er opptatt av det gode, men bryr seg mindre om det rette. Men det kan lett føre til "beinløshet" og grunnhet. Meningene deres er ikke noe særlig gjennomtenkte. Og kan være nokså tilfeldige. De kan lett dras inn i ting, som egentlig ikke er av det gode. Kanskje er de ekstra sårbare for å bli lurt? Jeg tror vi trenger både det gode og det rette. Og jeg ser i Jesus et veldig godt eksempel å følge etter.

Burde vi finne på nye ord?

I dag er det nesten ingen lenger som tror at verden er skapt. Det er en opplest og vedtatt "sannhet" at verden og naturen har "utviklet" seg fra et enkelt utgangspunkt, etter prinsippet "survival of the fittest". Ironisk nok fortsetter man likevel å bruke ord som skapt og skaperverk om naturen rundt oss. Stadig vekk hører jeg uttalelser som "vi er skapt for bevegelse", og nå har vi jo en egen TV serie som heter "Skaperverket". Tror ikke folk helt på utviklingslæren innerst inne, eller skulle vi kanskje lage oss noen nye ord som "utviklingsverket" og "utviklet"....?

Handler ikke om himmel og helvete

"Men det viktigste å si ved slutten av denne drøftingen,...er at himmel og helvete ikke er, for å si det på den måten, hva hele spillet handler om. Dette er en av de sentrale overraskelsene i kristendommen. Hele poenget med mitt argument så langt, er at spørsmålet om hva som skjer med meg etter døden IKKE er det hovedsakelige, sentrale, rammespørsmålet som århundrer av teologiske tradisjon har antatt. Det nye testamentet, tro mot sine gammeltestamentlige røtter, insisterer jevnlig på at det hovedsakelige, sentrale, rammespørsmålet er det som handler om Guds hensikt med å redde og gjenskape hele verden, hele kosmos.... Spørsmålet burde være: "Hvordan vil Guds nye skapelse komme?" Og deretter: "Hvordan vil vi mennesker bidra til den fornyelsen av skapelsen, og til de friske prosjektene som Gud Skaperen vil sette i gang i denne verden?" Valget foran oss mennesker ville dermed bli formet annerledes: vil du tilbe Gud Skaperen og med det oppdage hva det betyr å bli fullt og herlig menneskelig, i det du reflekterer hans mektige, helbredende, omformende kjærlig inn i verden? Eller vil du tilbe verden som den er, i det du dyrker din ødelagte menneskelighet ved å få makt eller nytelse fra krefter i verden, men med det bare bidra til din egen dehumanisering og den fortsatte ødeleggelsen av selve verden?

N.T.Wright, Surprised by Hope, s.184-185

Livgiver og livsødelegger

I alle år har vi kristne snakket om synd som noe vi gjør mot Gud, og på et individuelt plan. Flere mener det er gode grunner til å begynne og snakke om "synd" som det som bryter ned og ødelegger menneskelivet (1 Kor 6,12; 10,23). Og som i høyeste grad har en kollektiv/system og samfunnsmessig dimensjon. Og at DET er grunnen til at Gud (som livgiver) bryr seg om det...

Bærekraftig vs. evig liv

Lurer på om vi kristne skulle snakke mer om bærekraftig liv, enn evig liv. Alle vil jo leve evig, men ikke alle former for liv bærer i lengden. Det sier vitenskapsmenn over hele linja. Og det sier Jesus (Matt 7,24-27). Han kaller oss til et bærekraftig liv, som tåler å leves evig. Og her ligger en link mellom Jesus og vår verden i dag, som jeg ser en gryende tendens til at kristne ledere ser. Det er oppmuntrende. Og, tror jeg, avgjørende for kristendommens framtid...