Bærekraftig liv

Hva om folk generelt og de kristne spesielt, begynte å oppfatte Jesu lære, ikke som reglene for å komme til himmelen, men nøkkelene til et bærkraftig og harmonisk liv og samfunn. Hvilken forskjell ville det gjøre? For verden? I måten man drev menighet på?

Gud i menneskelig kreativitet

Fredrik Skavland til en kvinnelig intelektuell muslim i programmet sitt: "når du ber snur du deg mot Mekka?" Muslim:"Nei, jeg snur meg meg mot bokhylla mi. I den kreativiteten jeg finner der finner jeg Gud...." Den Gud som skapte og som skaper har lagt en enorm skaperevne i oss mennesker. Klart vi finner en stor bit av Gud der.

Realisere seg selv sammen med andre

Filosof Lars Svendsen skriver følgende visdom om å bevare kjærligheten generert av tragediene 22.juli (Aftenposten 27.aug 2011): "I nyere tid er vi blitt uhyre selvopptatte, svært konsentrert om det å realisere oss selv. Hvis vi kan løfte blikket litt fra vår egen navle, og se at det å realisere seg selv er noe som også må skje sammen med andre, at en vesentlig av realiseringen av ens selv finner sted gjennom å bry seg om andre, tar vi i det minste et skritt i riktig retning."

Et evangelium for hele verden

"Evangeliet" som vi finner det i det nye testamentet kan oppsummeres som "evangeliet om riket" (Matt 4,23; 9,35; 24,14). Det betyr at det ikke kan begrenses til evangeliet om hvordan jeg kan sikre meg og mine evig liv i himmelen når jeg dør. Eller at jeg får mine synder strøket ut. Eller at jeg har en Gud i mitt liv. Evangeliet om riket er evangeliet om hvordan Skaperen skal fri hele verden fra det vonde, og skape hele verden på nytt. Ikke bare meg. Og hvis virkelighetsbeskrivelsen på dagsrevyen i kveld er noen lunde riktig, er det et "evangelium" for svært mange...

Den nåværende verden vs. den kommende verden

Å "reparere" den nåværende verden er ikke meningsløst med tanke på den kommende verden. Det ødelegger ikke for den kommende verden. Det foregriper den. Man motarbeider ikke Bibelens historiestrøm med å forbedre den nåværende verden som noen kristne påstår (verden skal jo brennes allikevel, så hvorfor bry seg?) Man vir verden tegn, smaksprøver, reklame for at den nye verden er på vei og høyst reell.

To separate liv

Hvorfor går stemningen fra munter til alvorlig når vi holder en andakt? Hvorfor snakker vi om åndelig liv som adskilt fra resten av livet? Hvorfor er religøse ting på et eget (bortgjemt?) sted i avisa? Det "åndelige" må henge sammen med resten av livet. Jeg lurer på om det er en vanlig grunn til at folk velger bort kristendommen slik de ser den levd.

For mye frelse og for lite fortapelse?

Noen kristne synes å bli bekymret når jeg snakker om frelsen av menneskene og gjenskapelsen av jorden uten å si så mye om at fortapelsen og jorden som går under. Men jeg tenker det blir helt riktig å snakke mest om det første. Hvis du bodde i en rønne av et hus, og du fikk løfte om et nytt hus på samme tomten, ville det ikke da være mer logisk å fokusere på at det faktisk skulle bygges et nytt hus, heller enn at et gammelt skulle rives? Jeg tror at Gud tar et oppgjør med det onde på dommedag - en kjærlig, rettferdig og moralsk Gud er nødt til det. Men det er først når alt annet er prøvd. De som insisterer på å henge ved det onde, selv når det onde viser seg fra sin verste side (noe som jeg tror det onde vil gjøre mot slutten av den nåværende verden), har Gud ikke noe annet valg enn å stille dem ansvarlig for deres valg og frata dem livets gave. Gud kan ikke tillate for evig at hans skapninger bruker livets gave i det ondes tjeneste.

Dødsstraff

I forbindelse med debatten om helvete for tiden, leser jeg meg opp på temaet i diverse bøker. Adventister, som i bunn og grunn har inntatt et synspunkt som omtales som annihilisme, tenker seg at helvete handler om Guds oppgjør og utslettelse av det onde og de som insisterer på å bruke sitt liv i det ondes tjeneste. Jeg leser i bøker og har møtt mennesker som sier at dette synet undergraver tanken om Guds straff over det onde. Det er liksom ikke noe straff å bare bli tilintetgjort. At Gud ikke holder onde mennesker ordentlig ansvarlige for sin ondskap, med å bare utslette dem. Jeg medgir at dette er rettmessige innvendinger til vårt syn. Men i dag kom jeg til å tenke på dette: er ikke dødsstraff den strengeste straffen i menneskers rettsvesen?

Dommedag - igjen

Pastor Harold Camping forutsa dommedag lørdag 21.mai. Som vanlig er med “dommedagsprofeter” fikk han rikelig med media dekning. Men dommedag kom som kjent ikke. Ikke denne gangen heller. Verden står fortsatt, om ikke til påske, så i hvert fall enn så lenge. Erling Rimehaug i Vårt Land uttrykker bekymring over at kristne overlater til “sjarlataner som Camping” å utlegge Bibelens faktiske lære om dommen. Det er en bekymring jeg deler.
For det første fører denne stadige datosettingen av dommedag, med påfølgende uteblivelser, til at både Bibelen og dommen som omtales der kommer i et useriøst lys. Jeg vil tro at folk flest ikke var særlig bekymret for at pastor Camping faktisk skulle ha rett. De som har lest sin Bibel vet at Camping ikke kunne ha rett, for Jesus er tydelig på at ingen mennesker vet “dagen og timen” (Matt 24,36) og fraråder oss å spekulere i “tider og stunder” (Apg 1,6.7).
For det andre forvrenger Camping (og andre av hans kaliber) Bibelens virkelige bilde av “dommedag”. Det er nemlig ikke en undergangsvisjon, der en hevngjerrig Gud øser straffedommer vilkårlig over menneskeheten, mens han evakuerer sine trofaste få til et annet sted med evig lykksalighet. Manglende kunnskap om det hebraiske verdensbildet, samt litterære virkemidler i de bibelske tekstene (det var faktisk i all hovedsak jøder som skrev Bibelen), har dessverre forvirret mange her. Dommedag i Bibelen er dagen da Skaperen av verden tar et endelig oppgjør med det onde og urettferdigheten - et oppgjør en kjærlig, moralsk og rettferdig Gud er nødt til å ta. Men dypest sett er det dagen da Han frigjør verden fra lidelsen, urettferdigheten, sykdommen og døden som så lenge har tynget den (Åp 21,1-5). Skaperen skal bekrefte godheten i den første skapelsen med å skape en “ny himmel og en ny jord hvor rettferdighet bor” (2 Pet 3,13). Vi inviteres alle til å få begynne på nytt. Og hvis nyhetssendingen vi ser i kveld gir oss en noen lunde riktig virkelighetsbeskrivelse, burde denne visjonen utgjøre gode nyheter for svært mange.

Krefter i sving

Jeg elsker dette sitatet fra nettsiden til Korsvei og Knut Grønnevik. Det sier så mye bedre det jeg har forsøkt og stadig forsøker å si. Det fyller meg med ny energi for å være og leve som en kristen. Det gir mening. Det gir, tross kristendommens nedoverspiral her i landet om dagen, håp om at kristendommen vil overleve. Les selv:

"Det er her, på hele Guds jord, gjenopprettelsen skal finne sted. Det er her, i verden, disippellivet skal leves – sammen med den oppstandne og himmelfarne Kristus, som steg ned, men også steg ut av graven og ut av tid og rom, for å fylle alt med sitt livgivende nærvær.
Jesus kom, og med ham kom Guds rike nær. Dermed er de helbredende og nyskapende krefter i sving på vår utsatte klode. Guds hensikt er å frelse hele jorden og oss med den, gjenopprette skaperverket og oss med det. Gjennom Jesus, og nå gjennom hans disipler og hans kirke i verden, er Guds rike på ferde. Kraften fra den kommende verden er merkbar. Gudsrikegodene kan smakes og kjennes – og skal deles og spres.
Biskop Erling Utnem formidler dette sterkt og avgjort i boken Visst skal jorden bli ny! – en annen «korsveiklassiker» fra 80-tallet. Det kristne håpet handler ikke om at vi skal komme til himmelen, men om at himmelske tilstander skal komme til jorden. Det er ikke et håp hvor Gud oppgir sitt skaperverk og evakuerer sitt folk. Det er et erobrings- og invasjonshåp. Jesu disipler i verden er som fortropper å regne for denne gode invasjon som skal bringe fred og rettferdighet på en ny jord. Vi skal ikke vente passivt på å bli befridd. Vi skal kjempe aktivt for å foregripe frigjøringen.

[Til den skeptiske leser, kan jeg opplyse at jeg ikke tror på en himmel på jord, før Jesus har gjenskapt jorden...]

Gjenopprettere

Jeg leste følgende sitat på en blog, fra boka The Next Christians av Gabe Lyons. Han skriver om den type kristne som vokser fram idag:
"Jeg kaller dem "gjenopprettere", fordi de ser for seg verden som den var ment å være og de arbeider mot den visjonen. "Gjenopprettere" søker å reparere jordens brutthet. De erkjenner at verden ikke vil bli fullstendig helbredet før Kristus kommer igjen, men de tror at prosessen begynner nå i partnerskap med Gud. Gjennom å så gjenopprettelsens frø, tror de at andre vil se Kristus gjennom oss og den kristne troen vil høste en langt større avling." (The Next Christians, s.47)

Jeg sier bare wow. At det kan sies så bra! Her ligger kraften for kristendommen framover! Gjett hvilken bok jeg skal kjøpe på Amazon...

Å lære seg å elske

Jeg har tenkt og reflektert mye over krisen kristendommen nå står overfor i Europa i det siste. I den prosessen har jeg stadig hatt et behov for å ta et skritt tilbake for å få litt oversikten. Jeg har på forskjellige måter forsøkt å oppsummere kristendommen. Forsøkt å male den på ny slik at den gir mening for folk flest i den nye kultursituasjonen. Hva handler det å leve som kristen EGENTLIG om? Sikre seg et liv etter døden? Holde seg inne med en Gud som kan hjelpe og redde i hverdagen?Unnfly Guds vrede i en evt. fortapelse? Sosial tilhørighet av en gruppe likesinnede? Skape mening og retning i livet? Jeg foreslå dette: dypest sett handler det å leve som kristen om å lære å elske. Evig liv er bare en tilleggsbonus...

En kategori

Jeg kan vel ikke skryte på meg å være gammel og klok ennå. Men jeg har siden jeg var barn, hatt et, muligens uvanlig intenst, ønske om å forstå den verden jeg lever i. Jeg forsøker hele tiden å lytte til livet, for å se sammenhenger. I mitt yrke som pastor møter jeg mange mennesker i mange forskjellige livssituasjoner. Det er spennende. Og det er en ting som blir klarere og klarere for meg: Det finnes kun èn kategori mennesker, med-mennesker. Vi kan dele dem opp i kristne, vantro, muslimer, kriminelle, fattige, funksjonshemmede, virituose, pene, flinke, narkomane, psykisk syke, ressurssterke. Men når alt kommer til alt koker det hele ned til dette: vi trenger alle å bli sett og elsket, og ha noen å elske.

Håp - her og nå

Jeg tror Jesu etterfølgere må skape håp for mennesker her og nå, hvis de skal lykkes å få dem til å sette sin lit til et håp for framtiden. Det synes i hvert fall å være det Jesus gjorde (Matt 11,5; Luk 10,1-9; 18,28-30 etc.) I det hele tatt ser jeg mer og mer at nåtiden henger sammen med framtiden. Denne verden er på mange nivåer og måter knyttet til den kommende verden. Guds rike er her og nå, men skal også bli der og da.

Bønn

Prayer is not just asking God for something, and wait to see what you get. It is initiating an interaction.

Dr. Jon Dybdal i et foredrag om personlig vekkelse ved et skandinavisk pastortreffet i DK nå i januar